5 PÅ TOPP
5 viktige artikler
på dette nettstedet:

Last ned video av DaVinci-
seminaret ”Fakta om fleip
som ble fakta” med Bjørn
Are Davidsen.
38 min (WMV 76 mb)

Klikk her for de 5 SISTE
publiserte artiklene


TIPS EN VENN OM
DAVINCIKODEN.INFO


Søk på dette nettstedet:

Fordummende først som sist

Av Bjørn Are Davidsen

Publiseringen av det såkalte ”Judas-evangeliet” har fått mye oppmerksomhet i media. Dessverre antyder nok atskillig av dette en mangel på innsikt i historisk kildebruk og Det nye testamentets tilblivelse. Enkelte synes også å henge seg på for å fremme en agenda, som Skavlan og Jespersen i ”Først og sist” fredag 7. april.

Nå skal man ikke kreve all verden av seriøsitet i et underholdningsprogram. Likevel er det ille når interessant stoff får en fordummende fremstilling i Norges mest sette TV-program. Muligens ble noe av dette støttet av religionsviteren Einar Thomassen, men hans faglige bidrag ble avbrutt med mer eller mindre festlige kommentarer som at
Ottto Jespersens bibelbrenning kanskje ikke var så farlig likevel, fordi det jo stadig kom nye utgaver.

Går man til hva Thomassen selv uttalte i et intervju i
forbindelse med utgivelsen av boka ”Apokryfe evangelier”, oppdager man tvert i mot at ”Det nye testamente i dag er et historisk dokument som ikke skal forandres som sådant”, selv om han legger til at andre evangelier godt kan bli mer lest og kan gi et mer variert bilde av Jesus.

Ingen historisk kilde

Viktigere enn dette er spørsmålet om et skrift som Judas-evangeliet faktisk kan bidra med ny kunnskap om den historiske Jesus og Judas. Og der er svaret enkelt og greit ”nei”. Historikere kan ikke bruke skriftet til noe annet enn som et eksempel på hva en bestemt gnostisk gruppe mente på 200-tallet. (Skriftet er datert til ca. 280 e.Kr., men en tidlig versjon kan ha eksistert sent på 100-tallet). Det blir som om noen i dag skrev en dialog med Wergeland og sin søster Camilla Collet og utga det som en autentisk tekst hvor det avsløres at Wergeland egentlig mente at feiring av 17. mai var latterlig og at han i virkeligheten støttet svenskene.

Skriftet føyer seg inn i rekken av det som ofte kalles gnostiske evangelier. Gnostikerne var litt ulike grupperinger som bl.a. tok avstand fra den jødisk-kristne oppfattelsen av denne verdens verdi og av Jesus som sant menneske. I sin mest vanlige form står gnostikerne for et negativt syn på kroppen og det materielle generelt. Det gjelder rett og slett å unnslippe fra denne verden ved ulike former for åndelig visdom (gnosis).

Judas-evangeliet føyer seg inn i dette mønsteret. Målet var ikke legemets oppstandelse slik de første kristne så frem til, men at ånden skulle unnslippe vårt mindreverdige legeme. Dermed oppfatter Judas-evangeliet det som positivt at Judas hjalp Jesus å dø og bli kvitt kroppen. Skriftet har også en klar anti-jødisk tendens, selv om Judas fremstilles positivt. Det vitner rett og slett om lite respekt for jødene at Jesus ler av disiplene når de ber en jødisk bordbønn som anerkjenner Gud som den som har skapt og gitt dem maten.

Anti-jødiske tanker

Det blir dermed ensidig og uhistorisk når Thomassen i ”Først og sist” påstår at de kristne evangeliene er anti-jødiske.  På spørsmålet "Hva vet man om påsken historisk sett? Hva kan bevises?" svarte Thomassen at Jesus ble henrettet av romerne som politisk oppvigler, men stoffet med en anti-jødisk tendens er tvilsomt historisk. Man hadde dermed valget mellom å lese Bibelen "bokstavrett med den anti-jødiske tendens eller liberalt og historisk".

I programmet var det en klar mangel på refleksjon over hva Judas-evangeliet egentlig har å by på av tankegods. Det syntes heller ikke som om man var opptatt av å formidle noen nyanserte oppfatninger til seerne i de tusen hjem, som vet hva antijødiske holdninger har ført til. Dermed ble Det nye testamentes holdning til jødene hengende i løse luften.

Man kom ikke inn på hvilken sammenheng som debatten mellom Jesus-troende jøder og andre jøder må sees i forhold til i det første århundret. Man nevnte ikke at dette skjedde mens de kristne fortsatt var en presset minoritet, truet av antikristne holdninger fra myndighetene. Eller at Dødehavsrullene viser at heftige diskusjoner mellom ulike jødiske grupper ikke var uvanlig. Det nye testamentes mildere formuleringer kan dermed ikke uten videre kan tas som uttrykk for noe opprinnelig ”anti-jødisk”, selv om det ble brukt som dette mange hundre år senere.

Generelt sett legger Judas-evangeliet vekt på at det formidler "hemmelige ord", altså et budskap for en slags utvalgt elite av åndelig modne. Det brukes mye plass på å fortelle om stjerner/astrologi og aeoner (emanasjoner/utstrålinger) fra den guddommelige essens, i hellenistisk/mystisk tradisjon. Det er ikke mye historisk etterprøvbart i denne samtalen mellom Jesus og Judas. Men i den grad det finnes noe, bekrefter det de eldste kildenes (NT’s brev og evangelier) fremstilling av at Jesus har levd, hadde disipler, hva disse het, at Jesus ble forrådt etc.

Kirkefedrene var treffsikre

Et viktig poeng med Judasevangeliet er for øvrig at det viser hvor treffende kirkefedrene var i sine beskrivelser av denne type skrifter. Ireneus imøtegår rundt år 180 et skrift som antagelig er en forløper for dette evangeliet. Han betegnet de som stod bak for kainitter, fordi de fremhevet den Kain som er beskrevet i Det gamle testamente. Mens mange vil ha det til at denne type skrifter ble tiet i hjel, var det i realiteten viktig for kirkefedrene å vise hvor dumt og lite kristent deres budskap var. Ifølge Ireneus hadde disse kainittene en forkjærlighet for å snu ting på hodet. Dermed gjorde de skurkene til helter. Kain ble en helt fordi han drepte Abel. Judas ble en helt fordi han forrådte Jesus. Dette sier oss nok noe om kainittene som religiøs protestbevegelse, men lite om Kain eller Judas.

Denne type historiske refleksjoner og rammer kom imidlertid ikke frem i ”Først og Sist”. I stedet la man seg på en fordummende linje der selve eksistensen av et slikt evangelium ble tatt til inntekt for at Det nye testamente er en tilfeldig samling skrifter som godt kunne vært helt annerledes. Det syntes underforstått at nye evangeliefunn av denne typen vil ”fortsette” å snu opp ned på vår kunnskap om Jesus. Man var ikke i nærheten av å vurdere muligheten for at noen skrifter er eldre og har større krav på legitimitet og historisk trovedighet enn de gnostiske.

Dette vitner på mange måter om en mangel på historisk musikalitet. Muligens er det en underliggende oppfatning av at når noe først er blitt del av en religion, heves det over spørsmålet om vitenskapelig etterprøvbarhet. Dermed kan et skrift fra 200-tallet ha samme religiøse verdi som et skrift fra den generasjonen som kjente Jesus. Hva som har verdi for historikere er det da ikke så nøye med, eller man kan synes å bli svært mye mer kritisk overfor evangeliene i NT enn overfor de langt senere alternativene.

Hvordan ble Det nye testamente til?

Det samme gjelder spørsmålet om hvordan Det nye testamentet ble til, hvilke kriterier man la vekt på og hvorfor man ikke uten videre kan si ja til hva som helst av påstander om historiske personer.  For noe som er viktig å understreke, er at det i stor grad nettopp var det historiske som ble mest avgjørende. Altså hvilke skrifter som det var bred enighet om at stammet fra apostelgenerasjonen og som var blitt brukt tidlig i menighetene.

I realiteten var det dermed kun de fire evangeliene som vi kjenner i dag som var kandidater. Dette handlet ikke om maktglade biskoper, eller noen pave eller keiser som bestemte hvilke skrifter som skulle med. I stedet etablerte det seg rett og slett en praksis i flertallet av menigheter. Deres bruk og anerkjennelse av skriftene bestemte hvilke man tok med.

Sagt på en annen måte: Det var fire kriterier som bestemte om et skrift var aktuelt for å bli inkludert i Det nye testamente (dette gjelder også brevene):

1. Var skriftet fra apostlene slik at det hadde en link til noen som kjente Jesus?
2. Var skriftet kjent fra gammelt av?
3. Hadde det apostlenes lære?
4. Var det blitt rimelig allment brukt?

Mange la også vekt på at skriftet egnet seg for opplesning og hadde vist seg som nyttig livshjelp.

Nettopp fordi nummer 1 var viktig, oppstod en tradisjon for det man kaller for pseudepigrafene, altså beretninger tillagt apostlene, men skrevet 100-200 år etter deres tid. Interessant nok er ihvertfall to av evangeliene i NT skrevet av andre enn apostlene, noe som understreker at disse tidlig ble oppfattet som ekte og ikke trengte å seile under falsk flagg. Når vi kommer til de evangeliene som ikke kom med i NT, svikter de fleste på minst 3 av disse kriteriene.

Kanskje mest talende for hvordan man tenkte, ser vi av at man ikke tok med noen av de såkalte ”Jesu barndomsevangelier”. Selv om de støttet kristen tro og ofte kunne være riktig så oppbyggelige, oppfylte de ikke kriteriet om å være fra første århundre og var dermed for unge.

Andre evangelier var både for unge og inneholdt gal lære. Disse fordelte seg grovt sagt i tre kategorier: a) de gnostiske og/eller  b) antijødiske og  c) de jødisk-kristne som opprettholdt jødiske forskrifter som omskjærelse).

Lister over innholdet i Det nye testamente allerede på 100-tallet

Når noen snakker om at kirkemøtet i Nikea, paven eller biskoper bestemte Bibelen ut fra hva som passet kirkens maktbehov på 300-tallet, er det altså feil. Selv om den helt endelige sammensetningen (det var lenge diskusjon om enkelte av brevene og om Johannes Åpenbaring) ikke skjedde før på 400-tallet, har vi bevart ulike typer lister (allerede fra 100-tallet) over evangelier og brev, samt samlinger av – og sitater fra – hele NT fra før 300-tallet.

Ingen av disse nevner f.eks. Judas-evangeliet som kandidat til NT. Tilsvarende gjelder Maria Magdalenas evangelium som nevnes av Dan Brown. Ingen forskere mener at dette er skrevet av henne, eller tilhører apostlenes tid. Men skriftet antyder at kvinner nok hadde en rimelig høy stilling i menighetene på 100-200-tallet fordi det ikke stilles noen spørsmål ved at det er en kvinne som tillegges evangeliet. I den koptiske oversettelsen fra 500-tallet, har det imidlertid skjedd en endring og man må da starte med å forsvare at også kvinner kan ha lederroller.

Grunnen til at Maria Magdalenas evangelium, Judas-evangeliet og andre trekkes frem i dag, handler nok om at det har gått litt sport i å forsvare "taperne", de som ikke kom med. Det er selvsagt lov, og noen ganger betimelig, men det smaker nok litt av overkompensasjon å bruke dette som argument for at de "egentlig" burde vært med i NT.

Kilder om Jesus

Skal vi se dette i et historisk perspektiv, er vi nødt til å vurdere tidspunkter og tendenser i de ulike skriftene. Historiske kilder er av mange slag og kategorier, og fra ulike tider. Alle er påvirket av ett eller annet syn, ingen er upartiske. Skal man avgjøre hvilke som egner seg best for å brukes til å overveie hva som faktisk foregikk i historien, brukes noen allmenne kriterier. Ett av disse er hvor tett opp til handlingen de er skrevet. Gjør vi dette på de skriftene som på en eller annen måte omtaler Jesus, ser vi at de kan deles i omtrent følgende grupper:

1. De eldste er brevene i Det nye testamentet som forutsetter og formidler innsikter om og tolkninger av Jesu liv. Disse er i all hovedsak skrevet mellom år 50 og 60, samtidig som de inneholder enda tidligere stoff.

2. De nest eldste er evangeliene i NT, skrevet mellom ca. år 60 og ca. år 90. I disse finnes spor etter enda eldre muntlige tradisjoner og muligens noen eldre skriftlige kilder.

Gruppe 1 og 2 er dermed skrevet av, eller formidlet fra, generasjonen som kjente Jesus. De eldste delene av Thomasevangeliet stammer kanskje også fra denne tiden.

3. De tredje eldste er brevene fra de apostoliske fedre som er skrevet mellom ca. år 90 og ca. år 150. Også disse formidler tolkninger av Jesu liv, men de har ikke samme historiske verdi som gruppe 1 og 2.

4. Ulike typer korte eller lengre omtaler hos jødiske og romerske historieskrivere fra ca. år 70-150. Noe av dette synes å inneholde senere tillegg av kristne, slik at ikke alt har samme verdi som ekte historie.

5. Så har vi et sprang til andre typer skrifter - dels kristne som Jesu barndomsevangelier, dels gnostiske som Filips- og Judas-evangeliet. Disse er antagelig skrevet etter ca. år 150 og frem til 300-tallet, fire til ti generasjoner etter Jesus. Thomas-evangeliet stammer i sin nåværende form fra denne perioden. Eksistensen av disse evangeliene synes noen ganger å bli brukt politisk som uttrykk for et ”mangfold” i kirken den gang, og da underforstått at vi bør tillate samme mangfold nå. For det var jo lenge uavklart hvilken side som ville ”vinne”, blir det hevdet. Uansett hva man nå synes om dagens kirke, eller om oldkirken, er det ytterst få historikere (om noen i det hele tatt) som bruker disse evangeliene som kilder til en historisk Jesus.

6. Deretter kommer en lang periode uten noen nye fortellinger om Jesus, inntil vi kommer til Koranen et stykke ut på 600-tallet, altså 300-500 år etter den forrige gruppen.

7. Middelalderens fromme Kristus-legender

8. Romaner fra 1800-tallet om "Jesu liv"

9. Oppdiktede evangelier fra de seneste par hundre år, som det såkalte ”Ur-evangeliet”  som ble skrevet av den teosofisk orienterte presten Ouseley, første gang utgitt i 1897, og ”Det hemmelige Markus” som etter alt å dømme ble fabrikkert i 1958.

Historikere vil oppfatte gruppe 1-2 og dels gruppe 3 og 4 som meningsfulle kilder, og dermed kunne vurdere ut fra vanlige kildekritiske metoder hva man kan akseptere som noe ekte historisk. Her vil det også kunne inngå livssynsmessige eller filosofiske vurderinger av den prinsipielle muligheten for – og troverdigheten i – de enkelte mirakelfortellingene. Kategori 5 har svært liten verdi som historisk kilde og kategori 6-9 har ingen verdi.

Ser vi på Koranen, er den selvfølgelig viktig for å fortelle hva muslimene tror. Men den eneste grunnen til å feste tillit til bildet av Jesus der, er hvis man selv skulle støtte at dette er en direkte åpenbaring fra Allah. Det kan ikke historikere gjøre uten å gå på akkord med sitt fag. Dermed er ikke Koranen anvendelig som annet enn kilde til hva noen på 600-tallet (tjue generasjoner etter Jesus) mente om ham.

Skal vi vurdere hvilke evangelier som er de beste kildene for å vite noe om en historisk Jesus, må vi rett og slett bruke andre typer kriterier enn hva som får overskrifter i avisene eller omtale i underholdningsprogrammer.



Utskriftsversjon Utskriftsversjon





SIDENE ER LEVERT AV EDB TOTALPARTNER AS   OPPDATERES MED EREDAKTØR