"Hellig gral"? eller "Hellig blod"?

Av Christine Meklenborg Salvesen, universitetsstipendiat i gammelfransk, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo.

Skulle vi aldri ha snakket om den hellige gral, men om det kongelige blod? Det mener forfatterne bak den kontroversielle boken som typisk nok heter Hellig blod, hellig gral. 22 år etter at den første gang ble utgitt, har den fått sin renessanse. Det skyldes først og fremst at årets bestselger, thrilleren Da Vinci-koden, bygger mye av sin intrige på den. I begge bøkene kan man lese at den hellige gralen slett ikke er kalken som Josef av Arimatea samlet Jesu blod i etter korsfestelsen. Nei, ifølge forfatterne Baigent, Leigh og Lincoln, var Jesus gift med Maria Magdalena, og gralen er egentlig en kode for deres etterkommere – Jesu blodslinje.

Et av argumentene forfatterne bruker, er at det i de tidligste kildene ikke heter San Greal, men Sangreal eller Sangraal. Dette ordet skulle ikke ha blitt oppfattet som San Greal, men som Sang Real. Mens det første kan oversettes med hellig gral, betyr det andre kongelig blod.

Den første forfatteren som skrev om gralen, var Chrétien de Troyes. Han skrev romanen Le Conte du Graal mot slutten av 1100-tallet, men døde før han var ferdig (Gralsfortellingen, oversatt i 1991 av Helge Nordahl). I tiden som fulgte, vokste interessen for gralsmyten, og det ble skrevet en rekke fortsettelser av Chrétiens ufullendte verk. Til sammen utgjør disse grunnlaget for gralsmytene slik de foreligger i dag.

Selv om Chrétien var den første som skrev om gralen, er det selvfølgelig ikke sikkert at gralen er hans oppfinnelse. Vi vet blant annet at selve ordet gral er avledet av det middelalderlatinske gradalis, som betyr stor, dyp tallerken. Når det gjelder temaet, gralen, er den ikke er nevnt i noen av de skriftlige kildene vi har fra tiden før Chrétien. Siste halvdel av 1100-tallet er fransk litteraturs første gullalder, så det er ikke mangelen på kilder som gjør at vi ikke finner fortellinger om gralen andre steder. Det er også påfallende hvor mange gralsfortellinger som kommer etter Chrétiens. Hvis gralen var kjent fra før, hvorfor skulle den da vekke så voldsom interesse først etter Chrétiens ufullendte verk?

Når Chrétien vier en hel roman til jakten på den hellige gral, må vi regne med at han hadde en tanke bak det. Dersom det ligger en symbolikk i navnet, er det rimelig å tro at Chrétien kjente til det. Han var en høyt utdannet mann med virke ved hoffet i Champagne. Derfor er det interessant at Chrétien aldri bruker formen Sangreal. Hos ham heter det alltid bare graal. Han bruker det ikke en gang som et egennavn. Nei, Chrétien skriver om en gral, gralen, den gralen – aldri om noen hellig gral. Det er først i de senere kildene at gralen blir hellig og blir omtalt som Saint Graal. Når forfatterne viser til de tidligste kildene, er dette feil. Den aller eldste kilden, Chrétien de Troyes, kaller en spade for en spade og en gral for en gral.

Enhver som kjenner til middelalderkilder, kan selvfølgelig innvende at vi slett ikke vet hva Chrétien egentlig skrev. Det finnes ingen manuskripter fra hans hånd, alt vi er i besittelse av, er kopier og kopier av kopier. Manuskriptene ble kopiert for hånd av skrivere, og det finnes følgelig mange større eller mindre avvik i tekstene vi har. Heldigvis har vi som oftest mange manuskripter av den samme teksten. For Le conte du Graals vedkommende, dreier det seg om 15 ulike manuskripter som gjengir hele eller deler av teksten. Når ingen av disse bruker formen Sangreal kan vi regne med to ting: 1) Chrétien brukte ikke formen; og  2) formen var ikke så utbredt at skriverne følte det mer naturlig å bruke den i stedet for Chrétiens variant.

En måte å undersøke dette nærmere, er å konsultere den store databasen Corpus de la littérature médiévale, som omfatter 822 ulike tekster fra middelalderen. Nærmere 220 000 ord er registrert i basen, men søk på ordene Sangreal, Sangraal og Sangral gir ingen treff. Dersom forfatterne bak Hellig Blod, Hellig Gral har sett formen Sangreal i gammelfranske tekster, så er det et meget spesielt unntak.

Så kan man jo spørre seg om det i det hele tatt er særlig realistisk å finne ordet Sangreal i gammelfransk. Språkhistorisk er det nemlig slik at ordene sang og real hører til hver sin periode.

Sang kommer fra det latinske sanguis, som betyr blod. På tiden for de eldste gralsfortellingene het det imidlertid sanc. Senere ble formen sang vanlig, men det var etter at c-en var blitt stum. Samtidig som sanc var den dominerende formen, het kongelig real. Da sanc ble til sang, ble real til royal. Altså var den vanligste kombinasjonen i gammelfransk sanc real, mens sang royal er den senere varianten.  

Problemene med teorien til Baigent, Leigh og Lincoln stopper ikke der. De forutsetter at ordet for hellig på gammelfransk skulle hete san. Det gjør det imidlertid ikke. Det latinske sanctus blir saint allerede i gammelfransk – San er en variant i spansk og italiensk.

Språklig sett er det med andre ord liten grunn til å ha tro på Baigent, Leigh og Lincoln når de skriver om gralen. Konspirasjonsteorier er festlige, men de gjør seg som oftest bedre i selskapslivet enn i forskningsmiljøene.

VG, 28. desember 2004